Hvem er skurken i din fortelling?

Historiefortelling er et kraftig verktøy. På sitt beste kan det skape samhold. På sitt verste kan det skape splid. I ytterste konsekvens kan det føre til folkemord.

Meksikanerne var Trumps skurker. Jødene, nazistenes.

Hva så på individnivå?

Er den alkoholiserte forelderen alltid skurken?

Hva med eksen som ba om skilsmisse?

Hva med sjefen som måtte nedbemanne?

Mange forteller sin historie i et offer- eller krigermodus. Ulempen med det, er du skaper en ensidig framstilling av et annet menneske, som man ikke får hørt historien til.

Og hvor stor er sannsynligheten for at nettopp DU er skurken i en annens historie?

Ganske stor.

Ved å ha fokus på deg selv, din egen vei over hinderet, mot ny innsikt, unngår du de knotete etiske dilemmaene som melder seg. Du kan ikke alltid velge hvordan historien din starta, men du kan i stor grad velge hvordan du vil fortsette den.

Et lite sidepoeng inn i påskekrimtiden: Legg merke til hvem som er skurken. I amerikanske filmer og serier er det ofte en tysker, en brite eller en russer. 🕵🏻‍♀️

God påske! 🐣